Frilans i pandemien - hva jeg har lært så langt
Så langt har dette vært et rart år å være frilansfotograf på. Det har vært mye glede, store skuffelser, irritasjon og håp (tro det eller ei). Jeg er glad for at jeg kan jobbe på denne måten, der jeg kan strukturere min egen hverdag, og at helsen min er god. Selv om koronaviruset er noe vi ønsker vekk, har den bragt med seg endel lærdom jeg er glad for å få.
Først tørker arbeidsetterspørselen ut i mars og april, både redaksjonelle og kommersielle oppdrag som jeg livnærer meg på. Deretter spires kommersielle jobber igjen i mai og juni, før en jobbmulighet som kameramann på OBOS-ligakamper i Bergen blir overrekket til meg. I juli og august kommer hagesaksen og kutter både de kommersielle jobbene og kamerajobben i Bergen, som var årsaken til at vi flyttet i utgangspunktet. Nå har jeg en boks med avkutta blomster. Dagene veksler mellom sol og regn, men vil blomstrene vokse igjen eller burde jeg bruke anledningen til å så nye frø? (Jeg håper den botaniske metaforen falt i smak.)
Dette er et spørsmål som jeg, på en mindre flåsete måte, stiller meg selv hele tiden. Hvis pandemien har gitt meg noe som helst, så er det enda mer tid til å tenke over hva jeg bruker tiden min på. Det er mye tid. Da har jeg innsett at hvis jeg tenker så mye og lenge på det, så er jeg i alle fall ikke glad for å være der jeg er nå. Tankene prøver å finne ut av hva neste steg er, hva jeg må gjøre annerledes og, ikke minst, hvor jeg vil ende opp. Det er behøver ikke å bety at jeg ikke trives med arbeidssituasjonen min. Når det er sagt, nå som jeg har muligheten til å omstille meg, føler jeg at tiden er inne for å gjøre nettopp det.
Boligfoto har jeg ikke spesielt entusiasme for lenge. Det er en godt betalt jobb, men på det tidspunktet der penger trumfer arbeidsglede, så innser jeg at det ikke er verdt å holde på. Kamerajobben for OBOS-ligaen er absolutt noe jeg vil gjøre! Det blir sannsynligvis ingen jobber denne sesongen, spesielt ettersom ingen av Bergens-kampene kolliderer med hverandre, men jeg gir meg ikke før jeg er kastet på dør. Jeg har derimot søkt på en jobb jeg virkelig vil ha, så håpet er at en dør åpnes når en annen dør lukkes.
Også er spørsmålet som oftest kommer til tankene når jeg tenker på fremtiden: skal jeg åpne flere dører med å ta mer utdanning? Dette er et spørsmål jeg kommer til å stille meg selv frem til neste sommer. Jeg tar opp noen fag fra videregående med formål om å komme inn på TV-produksjon på UiB, men jeg holder alle alternativ åpne og ser hva som skjer i løpet av de neste ni månedene. Jeg tror jeg har godt av å ikke låse meg til noe med en gang, slik jeg pleier å gjøre, men heller ta tiden til gode og ta det som det faller seg.
Å ta tiden til gode og se hva som skjer beskriver egentlig denne pandemien veldig godt. Jeg tror ikke at jeg er den eneste som har gått i meg selv denne perioden. Alle har vel, på en eller annen måte, godt av å tvinges til å stoppe opp og lukte på blomstrene (siste botaniske metafor, nå). Om ikke alle svarene kommer med en gang, så er det greit. Du er i så fall ikke den eneste som har hatt all verdens tid til å tenke, for tilslutt å komme frem til at du trenger mer tid til å tenke.
