Søk
  • Bjørnar Morønning

Kreativitetsrenessanse: finne sitt uttrykk (igjen)


Foto: Anette Skutevik

Hvor mange ganger jeg har trykket reset-knappen på mitt fotografiske uttrykk. Under fotoutdanningen og i tiden rett etter lot jeg meg lett påvirke av hva andre gjorde, uten å kunne sette fingeren på hva som gjør mine bilder unike. Nå har jeg fått en åpenbaring! Kom du for bildene, ligger de helt nederst.




Min gode venn, fotografkollega og tidligere studiekamerat Aleksander Eilertsen Espelid har vært flink til å dele bilder fra modellfotograferingene hans. Hvorvidt det er klokt å spørre en som meg, en fotograf mest opptatt av nyhet- og dokumentarfotografi, om tilbakemelding er en annen sak, men jeg har blitt veldig godt kjent med Aleksanders stil. Det er derfor ekstra morsomt for meg å se at han klarer å fotografere gater og mer dokumentariske bilder, og fremdeles har et uttrykk jeg gjenkjenner som hans. Om han ikke selv er enig er det inntrykket jeg sitter med selv.


Aleksander har selvfølgelig fotografer og modeller han lar seg inspirere av, men de kaprer aldri stilen hans. Selv om han eksperimenterer med både komposisjon og redigering, holder han seg alltid tro til seg selv. Jeg innser nå at problemet mitt ligger her. Altfor ofte ser jeg på fotografier og tenker at jeg vil gjøre det samme. Enda oftere lar jeg meg påvirke av hva jeg tror kunden og mottakeren ønsker av meg. Resultatet er at jeg har en portefølje som ikke nødvendigvis representerer meg.


Det betyr ikke at jeg mangler følelse av eierskap til prosjektene jeg har gjort. Mitt favorittprosjekt er "Lies Mich" fra VII Photo Agencys workshop i Berlin. Poenget er at jeg ikke har et bestemt uttrykk, fordi jeg ikke har tørt på legge meg selv i bildene. Med det mener jeg at fotografens personlighet og erfaringer sannsynligvis er det som skiller fotografer fra hverandre. Da sier det seg selv at en fotograf ikke lar seg gjenkjenne, når han skal ligne alle andre. Bildene mine vil helt sikkert se forskjellig ut fra prosjekt til prosjekt, utifra hva som skjer i min+or hverdag og hvordan jeg føler meg. Så lenge jeg tør å tilføre min personlighet i bildene, håper jeg likevel at du på sikt vil kunne kjenne igjen bildene mine.


For å sette i gang med å finne mitt uttrykk (igjen) har jeg tatt Aleksanders råd om å bare ha med meg kamera der jeg går, uten at fotograferingen er et mål i seg selv. Roma var ikke bygget på en dag, men det var fint å bare ta seg en tur i området og se hva jeg følte for å dokumentere (se under). Aldri slutt å utforske, aldri slutt å lære.


18 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle